En kongelig forordning
av 1647 (Christian IV) var startskuddet for etablering av postvesenet i
Norge. Ordningen ble satt igang av stattholder Hannibal Sehested og
medførte behov for faste postveier mellom de største byene. Fra Bergen
var det fra starten bare postveiforbindelse til Christiania, først fra
1786 gikk det fast rute også til Stavanger og Trondheim.
I begynnelsen fulgte posttransporten de gamle ferdselsårene. I 1758 kom
det nye krav til veistandard, veiene skulle fra nå av være kjørbare og
mange steder måtte veiene kraftig utbedres og tildels legges om. Øverste
ansvarlig for gjennomføring av dette programmet var Generalvegmester von
Krogh. Arbeidet startet i 1780 og varte til 1804; den delen av postveien
som går gjennom Åsane ble bygget i denne perioden, og er idag den best
bevarte strekningen av de gamle postveiene ved Bergen.
Traseen fra Bergen fulgte Øvregaten, over Stølen og Sandviken, via
Munkebotn og over Eidsvågfjellet. Fra Eidsvåg gikk ruten gjennom
Glaskaret (skaret der sola går ned, dvs glar) til Rolland, Åsane gamle
kirke, inn til Mellingen, opp og over Rimmaskaret, og ned forbi
Falkanger til postbryggen i Tellevik. Derfra ble den rodd over fjorden
til Isdalstø på Lindås, ført videre til Seim og nordover.
Deler av veien eksisterer fortsatt, mange steder som fine turveier.
Jeg har gått den Trondhjemske postvei til fots nærmere Bergen,
og på turen jeg hadde til Veten krysset jeg veien ved
Sætregården. Siden den gang har jeg tenkt på at dette måtte være
en fin sykkeltur. Som tenkt så gjort, og i dag startet jeg ved
Melingen i Åsane. Været var ikke det beste da jeg dro hjemmefra,
men så kom solen for fult mens jeg tråkket og sleit oppover
bakkene, og at jeg var alt for godt kledd er ingen overdrivelse.
Grusveien var litt blåt, så sykkelhjulene sugde seg fast og
gjorde det enda tyngre. Ved Rimmaskaret fant jeg et par stier
(stistart) til både Veten og Høgstefjellet som ikke er tegnet på
N50.000 kartene, så det er jo da tydeligvis også en mulighet.
Ved Sætregården valgte jeg asfalt fremfor sti ned mot Tellevik,
med unntak av en liten avstikker. Vel ned ved den gamle
postbryggen ble det en hvil i solsteika, vel vitende om at de
lange nedoverbakkene fra Falkanger nå kanskje ikke var så artige
andre veien. Det ble sykkel ca 1km oppover mot Falkanger, og så
ble det til fots til Falkanger gård. Det gikk forresten like
fort å trille sykkelen, 6 km/t. Ved Sætregården hvor jeg igjen
svingte inn på grusveien kjente jeg igjen suget fra underlaget,
men nå var det bare noen meter igjen før det bare var
nedoverbakke.
Dette er en flott tur, i alle fall på en solskinnsdag som denne.
Som sykkeltur er den kanskje litt bratt, men til fots tror jeg
terrenget er for kjedelig.